Jeg leste ferdig en bok i dag!

c9b77c58c7ca03959cd32d80345e73cbHvor mange bøker har jeg begynt på for så å legge de fra meg igjen? Mange, men ikke så mange som en lesehest tror jeg. For det er jeg ikke. Er jeg heldig leser jeg tre bøker i året.  Jeg liker best mystikk og romantikk sjangeren, og gjerne med en spirituell tvist. Da blir jeg såpass revet med at jeg leser til jeg blir ferdig. Min absolutte favoritt bok er The Shadow of the Wind av Carlos Ruiz Zafon.

Boken jeg leste ferdig i dag, som var en real kjærlighetshistorie, gikk som forventet. Det gikk bra til slutt med folka i boken. Som man ofte vil det skal gjøre når det kommer til kjærligheten. Det første kysset kom såpass raskt og uventet at jeg følte meg snytt. De beste kjærlighets historiene er de som gjør det så vanskelig for to sjeler å være sammen at det minste lille tegn til nærhet til hverandre kan man leve på opptil flere kapitler. Kommer kysset for brått på, begynner man å kjede seg.

En god kjærlighetshistorie, noe vi ikke har hørt om før, kan være vanskelig å knekke koden på. For eksempel så må hovedpersonene ha noe ved seg som som du liker. De mest dølle historiene er det som utgir seg for å være stereotyper. Jeg er så lei av dette ‘Henne; lyst, bølget hår med små fregner på nesen som multipliserte seg når solen skinte på de. Han; Høy, mørk og brede skuldre. Nei, han har ikke hatt det lett i sitt liv, det kunne arrene på brystkassen hans fortelle.’ Og på toppen av det hele heter de enten Rose og Andrew.

Det blir ikke mer kjedelig og ensformig enn det. Jeg holdt på å legge fra meg en bok for noen år siden som var akkurat sånn. Han, høy og mørk, hun, liten, lys og naiv. Dette gidder jeg ikke, tenkte jeg. Men så skjedde det noe fantastisk og jeg endte opp med å lese hele serien som bestod av tre bøker. Jeg elsket denne dramatiske kjærlighetshistorien og glemte fort hvordan forfatteren hadde valgt og beskrive utseendet. Det var et skikkelig fyrverkeri av en roman! Topp 3.

Jeg har alltid lurt på hvorfor mange forfattere velger å fokusere så mye på hvordan de ser ut. Skal man beskrive en pen eller kjempe stygg person så mener jeg man fint kan gjøre det uten å gå i detaljer som hårfarge, øyenfarge, fregner eller ikke fregner. Om man klarer å få frem personligheten til karakterene så kan leseren fint danne seg et bilde av personen selv. Mørkt eller lyst hår, spiller det noen rolle? Jeg tror ofte forfattere vil fortelle oss hvordan DERES drømmemann ser ut, og da hjelper det ikke om vi ikke er enige. Helten i boken HAR grønne øyne, ferdig snakka.

Å legge fra seg en bok man er ferdig med, for så å plassere den tilbake i bokhylla er noe jeg syns er kult. Jeg har en liten bokhylle, med leste bøker. De står der, nesten som trofeer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s